Jetflyets gullalder

Om man ser tilbake på passasjerflyets historie, er det en periode som skiller seg spesielt ut. På slutten av 1940-tallet og rett etter krigen begynte man å utforske mulighetene for å sette jetmotorer i passasjerfly. Fram til da var de fleste passasjerfly utstyrt med propeller. Den største utfordringen med disse flyene var støy, fart og rekkevidde. Et av de siste populære propellflyene var Douglas DC-6, et passasjerfly med fire motorer. DC-6 hadde en marsjfart på 500 kilometer i timen, og var ansett som et raskt fly i sin periode.

Det første sivile jetflyet som kom på markedet var engelske de Havilland Comet, og allerede her begynte man å se store fordeler av jetflyene. Comet kunne nemlig skilte med en marsjfart som var 50 % høyere enn DC-6! Introduksjonen av jetfly førte til en revolusjon i flymarkedet og de ulike flyprodusentene kastet seg rundt for å utvikle det beste jetflyet på markedet. Boeing med sin 707 var et av flyene som kjennetegner perioden vi kaller jetflyets gullalder. Ikke bare var flyet mye raskere enn konkurrentene, men kabinen var også romsligere og mer komfortabel for passasjerene.

I denne perioden var flyvning fortsatt et luksusgode kun de best stilte i samfunnet hadde råd til. Det var derfor sjelden noen trang økonomiklasse med redusert beinplass og bagasjebegrensninger. Setene var romslige, og det var ikke uvanlig at flyene hadde en egen bar samt service av høy kvalitet gjennom hele flyreisen.

Jumbojeten Boeing 747 var et fly som ble til som følge av gullalderen, men kanskje også det siste flyet som ble utviklet med denne designfilosofien. I de første jumbojetene var det nemlig tenkt at flyene skulle ha en egen førsteklasse på det øvre dekket med en pianobar og liggestoler.

Jetflyets gullalder varte helt frem til oljekrisen på 1970-tallet. Som en følge av krisen ble flyselskapene tvunget til å tenke på effektivitet fremfor luksus. Litt etter litt ble luksusen trappet ned for å få plass til flere betalende passasjerer på hvert fly.