Endringer i flymarkedet har ledet innovasjonen i flybransjen

Tidligere var det vanlig at de ulike flyselskapene opererte sine nettverk med store baser hvor de lange rutene startet fra. Etter hvert som flyreiser ble billigere økte etterspørselen for lengre flyreiser fra mindre flyplasser, og i tillegg ble kapasiteten på de sentrale basene sprengt.

Det var derfor nødvendig for flyselskapene å ha belegg for lange ruter fra mindre flyplasser. Denne utviklingen satt spesielt stor fart på grunn av en spesiell flytype, nemlig Boeing 757. Dette flyet ble opprinnelig utviklet for å betjene mellomlange ruter med høy etterspørsel i USA.

På grunn av endringer i lovverket på midten av 1990-tallet kunne fly med to motorer fly lengre enn tidligere. Før disse endringene måtte et fly ha minst tre motorer for å kunne krysse Atlanterhavet. Disse endringene kom i kjølvannet av lanseringen av Airbus A300, men selv dette flyet hadde for stor kapasitet for enkelte ruter. Det var først da flyselskapet Continental begynte å teste ut Boeing 757 på ruter mellom mindre byer i Vest-Europa og USAs østkyst. Det var blant annet dette flyet som ledet til at Oslo Lufthavn Gardermoen fikk sin første faste direkte rute til USA.

Flyselskapene så stor økning i etterspørselen på denne typen flyreiser, og de la derfor press på flyprodusentene til å utvikle dette konseptet. På midten av 2000-tallet startet derfor et kappløp mellom Boeing og Airbus om å lage det mest effektive langdistanseflyet med mellomstor kapasitet. Airbus var på den tiden i ferd med å ferdigstille utviklingen av verdens største passasjerfly, Airbus A380, men A380 var uegnet til mellomlange ruter med lav etterspørsel.

I artikkelen om moderne passasjerfly skriver vi om utviklingen av flytypene Boeing 787 og Airbus A350, som i dag er hovedflyene for denne typen ruter. Selv disse flyene utfordres i dag av Airbus A320NEO og Boeing 737MAX. Disse flytypene ble utviklet for å ta over rutene Boeing 757 ble designet for. På grunn av press fra flybransjen bestemte både Airbus og Boeing at det ville ta for lang tid å utvikle en helt ny familie for å møte denne etterspørselen. Valget falt heller på å forbedre de eksisterende flytypene 737NG og A320.

Dette viste seg å være utfordrende, spesielt for Boeing. 737 NG var allerede en videreutvikling av Boeing 737 Classic, som igjen var en videreutvikling av den første versjonen 737-200. Selv 737-200 var i stor grad basert på Boeing 727. Det vil si at da Boeing skulle forbedre 737 NG til å bli et høyteknologisk passasjerfly på 2010-tallet baserte de seg på en oppskrift som var nesten 70 år gammel.